DET ER GREIT Å IKKE FØLE SEG OKEI

Livet mitt har vært en berg-og dalbane de siste månedene. Ny jobb, ny leilighet, ny tilværelse. En spennende utfordring og noe nytt. Men også en tilpasning.

Jeg tror jeg aldri har sittet med så gode minner som jeg gjør nå etter jeg har møtt nye mennesker, opplevd, erfart og sett mer. Det har vært en velsignet periode av livet mitt, som jeg ikke angrer et sekund på, og som jeg med et smil om munnen ser tilbake på. Den nye jobben min krever mye av meg, og som manager i en bedrift er det mye jobb. Men det er gøy. Jeg stortrives, og jeg koser meg hver dag jeg våkner og tenker det er en ny dag, men også en ny vakt. Det er en fantastisk følelse. Men samtidig så skjer det mye privat.

Det er ikke lenge til før jeg får ny samboer. Min venninne skal ta over plassen til en som betyr og betydde mye for meg, og det er en stor forandring i livet mitt, som kom fort, og som får drastiske endringer. Jeg er bare meg lenger. Det er ikke en annen halvdel, det er bare meg. Disse endringene kom såpass fort, at jeg tror ikke jeg helt har klart å innse hva som foregår i livet mitt akkurat nå. Så her sitter jeg, etter en litt annerledes dag på jobb, og skriver dette, fordi jeg føler meg faktisk ikke helt greit. Det kan være den sene nattetimen som utgjør forskjellen på humøret mitt, ellers kan det være at jeg har mye på hjertet som bare en blogg kan fikse. 

Det er litt teit av meg selv å tenke slik, men noen ganger tenker jeg på hva som skal til for at folk skal legge merke til meg. Må jeg slite? Skal jeg ha synlige plager? Eller kan jeg bare ha en dårlig dag også har jeg noen som er der for meg? Hva skal til?

Og den tanken irriterer meg, for jeg synes det er egoistisk. Egoistisk å tenke at jeg har det så dårlig, når jeg vet det er så mange som har det langt værre. For her sitter jeg, i min egen leilighet, med fast jobb og tenker at dagen i dag ikke har vært så veldig bra. Men så tenker jeg igjen, at hvis jeg føler det slik, så må det jo være en grunn? Og det må vel lov til å føle seg slik, fordi man simpelt ikke kan føle noe annet. 

I slike tider gjør jeg ikke annet en å slenge inn et sent og teit blogg-innlegg, eller å jobbe. For når jeg er lei meg, så er det beste jeg vet å fokusere på noe annet, og heller få all negativitet omgjort til noe positiv og produktivt. 

Så dette var mine visdomsord for kvelden. For det er faktisk greit å ikke ha det okey hele tiden. Det er lov, og sånn er det. 🙂

quote, aesthetic, and ok image

JEG MISTET BROREN MIN

4. Oktober 2016. Jeg får ikke puste. 

Værsåsnill, kjære gud, ikke ta han fra meg enda. Jeg trenger han, jeg trenger han så utrolig mye. Jeg kommer ikke til å klare å leve uten han. Du kan ta alt jeg eier, alt jeg har, men for guds skyld ikke ta han. Han er meg. Han er en del av meg som jeg ikke er klar til å gi slipp på. Det gjør så ubeskrivelig vondt, og hver tåre som renner fra ansiktet mitt skjærer i hjertet mitt. For jeg vet det er sånn det er blitt. At min beste venn, min lillebror, mitt alt, ikke er her lenger. 

Da jeg var 5 år gammel fikk jeg en lillebror. En skikkelig søt liten type som alle forelsket seg i. Men ikke av den typen du tenker. Vi kjøpte oss nemlig den søteste lille hundevalpen som akkurat passet i lomma til jakka til mamma når vi skulle lure med han inn i matbutikken. Jeg kan ærlig si at jeg ikke husker så mye av den dagen vi hentet han, annet enn at det var langt å kjøre da vi måtte hente han hele veien ut i nabolandet, og at han var verdens søteste lille dott. 

Årene gikk og enda han ikke ble stort større så forelsket venner og familie seg i han. Han var liksom familiens lillebror og passet alltid på når vi ble syke eller når jeg var lei meg om kveldene. Lå alltid i armkroken min når jeg sov, og var alltid den litt irriterende når han ikke hørte etter. Han var den som alltid fikk all oppmerksomhet på bursdager og når venner kom over. Han var så høyt elsket, det visste han.

Men så kom den dagen der han tok sin siste pust, fikk sin siste tannrens og logret med halen for siste gang. Det måtte bli i år, og det måtte skje akkurat i en periode jeg virkelig ikke trengte det. Jeg må ærlig si at jeg var i en periode jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. At jeg bare ville rømme vekk fra alt og alle og komme meg bort. For ja, kall meg dramatisk, men det gjør så ubeskrivelig vondt. 

Jeg har gruet meg noe jævlig til denne dagen. Dagen jeg må si at du ikke er her lenger. Dagen jeg må si til familie og venner at du ikke er her lenger og ta i mot trøst fordi det faktisk er virkelig. Jeg kunne ønske jeg ikke fikk meldinger der det står “kondolerer”, eller “neimen så trist”. Ikke for å være slem, men bare fordi jeg ikke vil at det skal være sant. Jeg husker på nyttårsaften i fjor, at jeg sto på mine knær og ba alt jeg hadde om at dette året ikke kom til å bli det året. At du klarte å holde ut minst et eller to år til. Bare det ikke ble dette året. Men sånn ble det ikke. 


Tenk at det går an å elske et dyr like mye som et menneske. At det går an å savne noen så utrolig mye og vite at han aldri kommer til å ligge i armkroken min, han kommer aldri til å tigge ved siden av stuebordet for mat, og han kommer aldri mer til å se meg inn i øynene og logre med den lille halen sin igjen. Aldri igjen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve med den tanken, for akkurat nå er det intet annet jeg vil mer. Men å se han lide så mye som han gjorde mot slutten var så utrolig hardt og vondt, enda han prøvde å skjule det. 

For jeg kommer aldri til å glemme deg. Etter 13 år er det som å miste en bror. Et familiemedlem. Og jeg tror selv om det går uker, måneder og år, kommer jeg til å savne deg så sinnsykt, sinnsykt mye. For nå gjør det bare innmari vondt. Det er som et hull i hjertet mitt som ingen kan fylle, og som bare gjør vondt. 

Det gjør så jævlig vondt.