JEG BLE HENTET AV AMBULANSEN TO GANGER PÅ EN UKE

Som du sikkert har lagt merke til via overskriften så har det vært en tøff uke. I et par år nå har jeg hatt månedlige halsbetennelser og var egentlig ganske rimelig lei av de, og hadde bestemt meg for å gjøre noe med det. Jeg ble booket inn til operasjon, og møtte opp et par dager senere. Operasjonen i seg selv var velykket, og jeg følte der og da at dette var ikke så ille som det jeg hadde trodd, og denne smerten var noe jeg kunne leve med. Et par dager etter operasjon merker jeg at smertene kommer, og tenker naturligvis at dette er normalt og at dette er sånn det skal være. På dag 3 begynner jeg å blø fra halsen, noe som ikke er et godt tegn så kort tid etter en slik operasjon. Uvitende som jeg er, ringer vi ambulansen og de kommer så fort de får høre hva som har skjedd. De sjekker meg, og ber meg om å bli med de, da dette må undersøkes nøye og de må kunne ha meg i nærheten om det skulle bli værre. Dette er jo absolutt ikke skremmende for ei lita 20-åring som stresser nok fra før av…..

Det viser seg at blødningen har stoppet og etter et par timer reiser jeg hjem selv om de gjerne vil ha meg deg på overvåking, men jeg nekter. En perfekt lørdagskveld ender med at jeg endelig får kommet meg hjem, og klarer endelig å sove tross smertene. 

Som dere sikkert tenker så skal en slik operasjon bestå av ekstreme mengder iskrem og at det blir en liten ferie fra hverdagen, men det var det absolutt ikke. Nøyaktig en og en halv dag senere våkner jeg opp hjemme alene og har once again ekstreme smerter som gjør at både mat og væske ikke klarer å skylles ned. Dette fører jo til en konstant hangry Karoline, som drømmer om å drikke et glass vann i drømmene sine. Jeg klarer akkurat å kaste meg inn på badet før det går galt, og heldigvis kommer Michelle inn døra hjemme for å hjelpe meg. Som fortalt, har ikke jeg klart å få i meg væske eller mat, så at jeg ligger å kaster opp er jo rart i seg selv, når ingenting har blitt konsumert. Michelle ringer ambulansen, da jeg har kastet opp magesyre og er likblek i huden. Jeg er dehydrert.

Enda en gang blir jeg sendt ned på legevakta, men denne gangen blir jeg sendt rett inn og får tildelt egen seng der jeg må ligge på. De gjennomfører tester, måler puls og sjekker blodsukkeret mitt, som viser seg å være skremmende lavt. Jeg blir liggende der i totalt 5 timer der det ikke skjer stort. Heldigvis så klarer jeg å få i meg litt drikke slik at jeg kan komme meg hjem. Jeg fikk tildelt ny medisin som skal være mer effektiv mot smertene, og vel hjemme tester jeg denne, og sovner. 

Nå, presist 13 dager etter operasjon sitter jeg fortsatt med noe smerter og en god del ubehag, men jeg får i meg mat, jeg kan drikke og jeg er mye bedre enn den lille jenta som lå i sykesenga og var like hvit som sengetøyet. Aldri ta noe for gitt folkens, jeg føler meg hvertfall ekstremt heldig som har hatt så mange gode mennesker rundt meg mens jeg har vært dårlig. <3

KAROLINE SABRINA

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg