Karoline Sabrina

TIL DEG 14.01.2017

Til deg som har hatt en dårlig dag, dårlig uke og en dårlig start på det nye året. Til deg som ikke har fått gjort noe i dag og føler at dagen har vært bortkastet, til deg som har jobbet i hele dag og bare er sliten. Til deg som sitter hjemme alene i kveld uten å ha bli bedt med ut og til deg som bare trenger litt fred og ro. Dette er til dere alle. Skru opp lyden, lukk øynene og hør. Selv sitter jeg på sofaen hjemme etter en lang dag på jobb og bare nyter at slik musikk finnes. Musikk som gir deg ro, og setter et smil om munnen din. Dette øyeblikket må være dagens beste. Og nå deler jeg det med deg. Så bare nyt, og hør. Bare hør.

Hvorfor blogger jeg? 19.04.2016

Om litt under en måned har jeg blogget i tre år. Tre år der jeg har delt store deler av livet mitt, bilder, tanker og videoer med hele Norges befolkning. Uten å tenke over det har jeg delt noen av mine dypeste frykter og mitt livs største fiende; angsten. Det er mange som sier at jeg tøff og at det står stor respekt til meg som tørr å dele slike innlegg med hvem som helst som klikker seg inn på bloggen min. Jeg får snapchats, meldinger på facebook og folk kommer bort til meg og sier at hvis det er noe jeg ikke burde, så er det å slutte og blogge. Og tro meg, det skal mye til for at jeg gjør.

I løpet av disse tre årene som jeg har blogget har bloggen gitt meg så utrolig mye. Jeg har fått mange nye spennende sponsorer, blitt kjent med nye mennesker, dokumentert mange erfaringer og mange fine kvelder gjennom bilder, fått mange koselige og fine kommentarer, og til og med fått haters. Ikke dårlig! Jeg har brukt så mye tid og krefter på å blogge hver dag og brukt utrolig mange timer på å redigere, skrive, og planlegge innleggene som kommer. 

Jeg blogger fordi jeg elsker det. Det å sette seg ned hver dag å skrive om tanker, erfaringer og alt som faller meg inn. Det gir meg så utrolig mye, og jeg får æren av å dele det med mine fantastiske lesere. Hver eneste dag er en ny dag med et nytt innlegg. Noe som jeg aldri har skrevet om før, noe som dere kanskje ikke vet, eller kanskje noe dere blir opplyst om. Det er ingen som kan ta fra meg det å blogge. Jeg har brukt hele tre av mine år til å skrive og dele på denne bloggen her, og jeg er så ufattelig glad for at jeg har så mange minner å se tilbake på. 

Så kjære haters, faste lesere, venner og familie. Takk for at dere leser bloggen min! Og kjære bloggen, gratulerer så masse med den kommende 3års-dagen! Jeg håper inderlig på at det blir fler, for jeg gir meg ikke nå! :-)


♥ Karoline Sabrina                                         LIK FACEBOOK-SIDEN MIN HER

Jeg blir så rørt 03.04.2016

.. når jeg leser alle kommentarer, meldinger og slikt jeg får av både venner, familie og bekjente som jeg har fått etter jeg la ut innlegget mitt om angsten som tar over livet mitt. Jeg blir faktisk helt rørt! Det er mange som sender meldinger til meg på facebook og snapchat og sier at de sliter med det samme, synes jeg er modig som legger ut min historie helt offentlig og som vil prate og snakke om det. Så herlig! Jeg vil jo være med på å hjelpe og motivere andre som sliter med det samme, for vi er jo alle sammen om det. 


Hvis det er noen av dere som sliter, men ikke tørr å si ifra er det bare å sende meg en mail, også anonymt om du foretrekker det. Mailen min er karolinestensrud@hotmail.com og jeg vil gjerne høre deres historier, og prøve å hjelpe dere på best måte mulig. :-) 


♥ Karoline Sabrina                                    LIK FACEBOOK-SIDEN MIN HER 

Angsten tar over livet mitt 30.03.2016

Først og fremst vil jeg si et par ord. Dette innlegget ble skrevet en sen kveld der jeg var oppgitt og sittende våken over min egen angst. Jeg har virkelig ikke lyst til å dele negative opplevelser og tanker med dere her på bloggen, men noen ganger trenger vi alle en realitycheck og skrive om ting som plager oss. Derfor grep jeg sjansen til å bruke bloggen som mitt fristed når det kommer til dette, og jeg håper jeg kan nå ut til dere lesere ved å dele mer personlige innblikk. Det skal mye til for å dele slike innlegg som dette, så vær snille. :-)

Her om dagen var jeg oppe sent fordi jeg ikke fikk sove. Det var nok en kveld med litt for mange tanker på hjernen, og tanken på å tvinge seg selv til søvn fristet ikke i det hele tatt. Derfor bladde jeg meg gjennom youtube på søken for å finne noe som kunne underholde meg til jeg følte meg trøtt nok til at jeg skulle klare å sovne. Jeg fant en video som en av mine abonnenter hadde lagt ut og denne handlet om hvordan man skal overkomme angst og depresjon. Selvfølgelig ble jeg engasjert med en gang og følte meg veldig truffet. Siden jeg ikke fikk sove kunne jeg like godt prøve å finne ut hvorfor jeg har angst og kanskje få noen tips på hvordan jeg kan overkomme dette.

Underveis i videoen satt jeg og tenkte hardt på det denne jenta hadde beskrevet angst på. Jeg satt der selv og funderte på hvorfor akkurat jeg hadde fått angst, og hvordan det hele hadde startet. Denne jenta i videoen forklarte at når du får angst så er det kroppen din som forteller deg noe, eller et signal på at du har noe du må overkomme. Kroppen din har noe å oppklare og noe vanskelig den må takle, og tanken på at jeg er i en slik situasjon fikk meg til å få tårer i øynene. Hun sa med sine egne ord at det er noe vi må jobbe med oss selv om og ikke noe andre kan gjøre for oss.

Jeg er seriøst livredd over at angsten en dag kommer til å ta over livet mitt. For i de siste ukene har jeg kunnet balansert livet og angsten, med andre ord holdt den i sjakk. Men man vet aldri hvor lenge det varer, eller om det kommer til å funke videre gjennom livet. Og hvis det først går nedover og ikke vet arme råd så kan de ende veldig dårlig. Dere må vite at angst er virkelig ikke noe å tulle med, og når venner og familie rundt dere sliter, så er dette noe å ta alvorlig. Jeg kan si med mine egne ord at dette er noe av det jævligste man kan oppleve, og noe helt forferdelig å leve med. Så kjære lesere, oppfordring til dere alle, pass på de rundt dere som sliter, og bli en god støttespiller! 

Hvis det er noe jeg har lyst til å lykkes med, så er det å overkomme min egen angst. Jeg har lyst til å være min egen lykkes smed og en person som er lykkelig, frisk, takknemlig og samtidig jordnær. Mitt mål er å alltid kunne være positiv, til alt og alle. Slutte å være så dømmende og heller fokusere på meg selv som person og min personlighet ovenfor andre. Man klarer ikke å hjelpe andre, med mindre man hjelper seg selv først. Det er noe vi alle burde ha i tankene. Så, kjære alle dere som leser dette. Omfavn deg selv, og alltid jobb med å bli en bedre versjon av deg selv. Vær god og snill mot andre, ikke døm, ikke krenk, ikke mobb. Og for guds skyld, til alle dere med angst som leser dette: vi skal klare å overvinne dette. En dag blir det oss. ♥


♥ Karoline Sabrina                                                LIK FACEBOOK-SIDEN MIN HER

en dans på roser 29.03.2016

De siste ukene har jeg følt meg fri. Ikke bare fordi jeg har fylt 18, men fordi jeg har stått på egne ben i en ukjent by, tatt mine egne beslutninger og gjort det som gjør meg lykkelig. Jeg har fulgt mine egne drømmer, fått min første tatovering, sendt inn navn-endring til staten, og endelig begynt for alvor på min egen roman. Dette året kommer til å bli fantastisk, og jeg gleder meg så utrolig mye til hva som kommer. Hittil kan jeg vel ikke si at 2016 har vært en dans på roser, men nå snur alt seg. Det er bare et par måneder til sommer, og da kan jeg si meg så og si ferdig med videregående. Åh, jeg gleder meg til fortsettelsen.


 

Jeg tok meg friheten til å spille for folk på Oslo S i går. Gud, så frigjørende. Da kan jeg si at jeg følte meg fri da. 


♥ Karoline Sabrina
 

Lumos 22.03.2016

For et par dager siden tok jeg som selvstendig attenåring en beslutning som jeg har villet gjøre lenge. Jeg oppfylte en av mine mange drømmer, og kunne deretter krysse dette av bucket lista over ting å gjøre før jeg dør. Denne beslutningen vil være med meg livet ut, og ville ha en mening som kommer til å styrke meg hver eneste dag og minne meg på at det alltid finnes noe positivt i alt. Jeg tok en tatovering. Ikke en hvilken som helst tatovering, men en som jeg har tenkt lenge på og som hadde en egen personlig mening. Bursdagsgave til meg selv med andre ord! Jeg tatoverte Lumos på håndleddet. Som mange av dere kanskje vet så kommer dette fra Harry Potter og er egentlig en trylleformel. Helt siden jeg fikk høre om denne ble jeg så hinnsides forelsket i meningen at den til slutt endte opp på armen min. 


Jeg ble utrolig fornøyd med størrelsen, plasseringen, skrifttypen og ja egentlig hele greia. Det frister så utrolig og ta flere, men det får vi se på med tiden. Tatoveringer er så sinnsykt dyrt, og bare for denne lille måtte jeg ut med 1200,- kroner. Dyreste bursdagspresangen til meg selv of all times hvertfall! Men alt i alt så ble den sånn jeg hadde håpet den skulle bli om ikke mer. Denne lille saken skal hvertfall minne meg på hver eneste dag at det alltid finnes noe positivt i alt, og å gå rundt med den påminnelsen kommer til å være godt for meg. ♥


♥ Karoline Sabrina

my hiding spot 07.03.2016

Wow. Denne mandagen ble mye tøffere enn det jeg trodde den kom til å bli. Derfor sitter jeg for øyeblikket i Oslo, og tenker over livets glade dager. Hva jeg gjør her? Neimen om jeg vet selv, men jeg trengte å komme meg vekk fra den vanlige hverdagen. Det er på en måte blitt mitt skjulested, store Oslo. Et sted man kan sette seg ned å tenke, skrive og bare være opptatt av alle andres liv bortsett fra ditt eget. 

Det er faktisk ikke så veldig folksomt her med tanke på at det er rushtid. To jenter som studerer men ser ut til å prate om alt annet enn det de skal, og en eldre mann som leser dagens avis. Han ser hvertfall tilfresstilt der han sitter. Det ser koselig ut. Det er også et par på denne cafeen der kvinnen sitter i telefonen og sliter med å tekste på grunn av akrylneglene hennes og der mannen venter tålmodig på at hun skal gjøre seg ferdig. Tilstedeværelse folkens. Det er noe nådagens generasjon trenger å oppdatere seg om. 

Men så sitter jeg også her da. På denne cafèen der jeg får ladet macen mens jeg skriver dette innlegget. Med hodet ned på en skjerm og med fingrene løpende over et tastatur. Her sitter jeg og studerer mennesker mens jeg skriver ned mine egne notater som forhåpentligvis blir bra nok til at jeg får publisert det på bloggen i løpet av dagen. Det skal ikke være lett noen ganger...

Mens jeg sitter her, hører jeg på musikk gjennom de billige øreproppene jeg måtte kjøpe for å erstatte de jeg klarte å glemme hjemme. Med en stor kopp kakao, (som er verdens beste i følge innlegget mitt HER.) en sjokolademuffins og en snart utladet telefon. Her kunne jeg ha blitt sittende i et par timer kjenner jeg. Bare senke skuldrene, skrive ned alt som kommer opp i hodet mitt, og nyte lykkeligheten av andre mennesker.

Mannen med avisen har gått, og kvinnen med telefonen ble til slutt ferdig med samtalen. De to jentene som studerer derimot, studerer fortsatt ikke men jeg klarer ikke å la være å smile for det. For der sitter de, som to lykkelige, glade venninner og deler hva som har skjedd i det siste med hverandre. Overentusiastiske med litt for mye kaffe kanskje. Ikke gjør det meg noe så lenge de sitter der og smiler til hverandre. 

Plutselig får jeg tårer i øynene. Det er rart det. At uansett hvor mye man prøver så klarer man ikke å rømme fra sine egne tanker. Forsvinne bare for et par timer, for å så komme ned på jorda igjen. Helt klin umulig. Men det tror jeg at jeg visste fra før av uansett. Det er bare noen ting man ikke vil innrømme fordi det gjør så ufattelig vondt. For det er sånn at noen minner lager dype sår i deg, som ingen kan se eller skjønne bortsett fra deg selv. Det er nettopp det. 

Om det går bra med meg? Ja, jøss. Jeg har det helt fint jeg, hehe. Men som sagt så trenger vi alle å komme oss litt vekk noen ganger når det renner over. Begeret blir fylt med for mange tanker og følelser og da sier det neimen meg bare stopp. Gi meg et par timer, tja kanskje en dag eller to så er jeg nok meg selv igjen. Men ikke akkurat nå.


♥ Karoline Sabrina

Jeg har angst. 23.01.2016

Jeg har angst. 

"Hvordan vil du definere angsten, og hvor kommer den fra?," spør hun meg, mens jeg sitter i stolen med knyttede never. Hjertet begynner å dunke fortere enn normalt. "Jeg vet ikke." svarer jeg.

Jeg blir litt oppgitt over mitt eget svar og svarer ved å se ned i gulvet. Det er et typisk sykehus gulv. En gråfarge med litt blått i og det ligner en smule på steiner. Du vet, den type gulv du ser ned i når du går langs korridoren når du skal til tannlegen som du har gruet deg til siden du fikk innkallings slippen i postkassa for en måned siden eller når du skal ta farvel med noen du ikke vil ta farvel med. En trist farge. Jeg blir litt fascinert egentlig, hvordan alle disse type steder har det samme gulvet. Det må være noe de planlegger, eller noe.

En smule gråtkvalt der jeg sitter blir jeg spurt en del provoserende men også interessante spørsmål som får meg til å tenke. Tenke over hvordan jeg har kommet hit, hva som egentlig skjedde og om angsten kommer til å forfølge meg resten av livet. Det skremmer meg litt. Er det rart?

Så heldig som jeg er, får jeg lov til å fylle ut et skjema der jeg skal rangere ulike situasjoner, hvor redd og usikker jeg blir, og hvilke situasjoner jeg klarer å takle. Hvis jeg synes det er ekstra vanskelig på skolen må jeg skrive inn et fem tall som står for 'meget vanskelig'. Jeg fumler litt, tenker meg om, og skriver ned et tall som får damen som sitter foran meg til å komme med enda flere spørsmål. 

Det jeg synes er ekstra vanskelig å fortelle er hvor redd jeg er for å leve. Hvor mye angsten min stopper meg i å gjøre de tingene jeg elsker og som jeg kunne ønske jeg ikke var redd for å gjøre. Hvor vanskelig en vanlig familiebursdag kan være, og hvor lenge jeg tenker på om jeg skal dra eller ikke. Alle de mulighetene jeg har hatt, som har blitt knust fordi jeg ikke klarer å fullføre. Alle de tårene jeg har felt fordi jeg har følt at jeg ikke har vært bra nok, og der jeg har vært sint. 

Videre i samtalen mellom meg og psykologen forteller hun en historie. En historie som tar sted på kvelden. Se for deg at du akkurat skal til å legge deg. Men du klarer ikke å lukke øynene helt fordi du har en dårlig følelse inni deg. Denne dårlige følelsen kan være hva som helst, det kommer jo ann på person til person.

Men se for deg at du er redd for at du ikke bor i et trygt nok nabolag. Du er redd for at noen kommer til å bryte seg inn døra til rommet ditt når du skal legge deg. Forskjellen på angst og frykt, vet dere hva det er? Frykt er når du hører denne lyden av mennesker løpende opp trappa, rett før de åpner opp døra. Denne hendelsen tar altså sted og det skjer faktisk. Angst derimot, er å se for seg at det skjer, men det skjer aldri. Hjernen din tenker for mye og du overbelastes til å tro at noe kommer til å skje. 

På slutten av sesjonen sier damen at det var hyggelig å snakke med meg, noe som jeg føler er ironisk i forhold til hva vi har snakket om. Hun gir meg et løst håndtrykk og veileder meg mot utgangen av bygget. Det er da det går opp for meg at denne siste timen ikke har vært til noe nytte. Jeg sitter ikke hjemme nå helbredet, og jeg føler meg heller ikke noe annerledes. Men jeg sitter med en erfaring rikere. 

// Arkiv ♥ Dette innlegget har jeg utsatt og utsatt, i skrekk for at jeg kommer til å bli glodd på, stirret ned, og behandlet annerledes. Jeg har vært redd for at folk kommer til å se på meg som en annen person, kanskje til og med en svakere, feigere og mer usikker. Men i dag, nei må føler jeg det bare må ut, slik at dere alle kan få vite og for at jeg får lettet på hjertet. Ikke tro dette er lett å dele, for her sitter jeg og har brukt så og si hele lørdagen min på å formulere meg, tenke og føle. Men nå skal jeg komme meg ut for kvelden. Vi satser på at det blir en bra en. 


♥ Karoline Sabrina

 

Flykte fra virkeligheten 14.01.2016

/Arkiv

Noen ganger har jeg et sykt stort behov for å skrive. Ikke for en bestemt grunn, men bare for å la tankene mine tømme seg ut når jeg ikke finner ord til å si det selv. Når jeg føler meg lei, trist, glad og redd. Fingrene mine løper over tastaturet og får ut ord for ord, mens jeg sitter stille for meg selv bak skjermen og tenker ut neste setning. Ser ut i luften i rommet og tenker. Tenker på alt som er galt, samtidig som jeg tenker på alt som er fint. Følelsene tar overhånd, og jeg finner meg selv ofte gråtkvalt av tanker og følelser. Jeg er flink til å rote med min egen psyke. Det gjør det vanskeligere å plassere tankene i tillegg til alt annet. 

Noen ganger føler jeg at jeg trenger å komme meg vekk. Bare tenke, føle og være borte fra alt som skjer og alle følelser. Løpe fra alt. Gjemme meg, og bare være alene. Jeg tror at vi alle har et slikt behov noen ganger. Men som en syttenåring er det ikke mange steder å dra. Jeg liker å gå turer for meg selv, dra steder jeg aldri har vært på, og steder jeg kanskje ikke burde være alene. Sette meg på en buss og gå av der den ikke går lenger, eller sitte for meg selv på en cafè i en by jeg sjelden er i. Det er noe jeg verdsetter så høyt. Å ikke planlegge, men bare gjennomføre. Da føler jeg meg fri. 

Jeg vet ikke om det er det nye året som har fått tankene mine til å surre, men jeg føler meg mer tankefull og fordomsfri for hver dag som går. Tenker ofte på hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt, og hva jeg må gjøre for å oppnå det jeg vil. Samtidig som jeg ser tomt ut i luften og ikke føler en eneste ting. Noen ganger er jeg tom, noen ganger er jeg smilende av lykke, mens andre ganger vippes glasset over. 


♥ Karoline Sabrina

For en bedre meg 01.01.2016

Når klokka slo 00:00 i natt var det bare en ting som slo meg. Jeg sto og undret på hvorfor vi alle lengter etter denne dagen. Hvorfor vi har et behov for å starte på nytt. Enda, det er vel ikke det vi gjør? Vi bruker det nye året som en unnskyldning til å gjøre ting bedre. Denne ene spesielle dagen som skal endre hverdagen, få oss til å bli bedre mennesker og sette løfter som vi aldri holder. Det virker som alt blir nullstilt og at livet plutselig skal bli bedre, nyere, og mer spennende. Det virker så rart, og jeg undrer hvorfor jeg aldri har tenkt på dette før. Det er jo ingenting som skjer det øyeblikket klokken tikker midnatt. Det er ingen som bli bedre mennesker, ingen som blir renset for alle lidelser og sykdommer, ingen som blir gladere. Bare i det og det ene øyeblikket når vi går inn i et nytt år, er man glad. Når du våkner opp senere er alt som normalt igjen.



Jeg må ærlig si at jeg har ventet på denne dagen selv. "Nå må jeg skjerpe meg, ta meg sammen og gjennomføre ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Begynne å trene igjen, spise sunt, droppe godteriet, bli flinkere på skolen, bli en bedre person, venn og datter", har jeg sagt til meg selv. Bli en bedre versjon av meg selv. Men vet du? Jeg har ikke lyst til å gjøre noe av dette. Dette året skal jeg jobbe med meg selv, være meg selv, gjøre de tingene som jeg elsker, oppleve ting jeg aldri før hadde turt, og tørre å leve litt. Jeg er lei av å være redd for å dø, men samtidig være redd for å leve. Det er en ond sirkel, og hvorfor skal et nytt år plutselig endre meg slik at all frykt fordufter?

Jeg har sittet med dette innlegget i et par timer nå, og jeg klarer ikke å få ut ett ord til. Jeg skal bruke denne kvelden til å planlegge det nye året, for meg selv, og se på hva jeg har lyst til å oppnå. Høre på musikk, lage noen nye lister, redigere bilder, forberede blogginnlegg, se på Netflix, spise de siste restene av godteriet fra julen, og rett og slett gjøre det som passer meg akkurat nå. I morgen blir det en lang dag på jobb, så kvelden i kveld skal brukes fornuftig. 


♥ Karoline Sabrina

Tilbake til virkeligheten 22.08.2015

Nå er den første uken med skole overstått. Timeplanen har blitt delt ut, turdagene er overstått, tidlige morgener har kommet og man har allerede begynt å bruke penger i kantina. Velkommen tilbake kjære rutiner! Det høres kanskje helt sykt ut for noen, men dette har jeg savnet. Helt siden siste skoledag ønsket jeg at sommeren skulle rase forbi, og at det ble høst igjen. Tilbake til rutiner der man sto opp til en fornuftig tid hver dag, dro på skolen, og alltid trente etterpå. I sommer har døgnrytmen vært snudd opp ned, treningen har blitt lagt på hylla, og man føler man ikke har fått like mye fornuftig ut av dagene som før. Andre året av videregående blir så spennende! Ikke bare skal man oppleve nye ting og lære mer, men da er man også et skritt nærmere å være ferdig. Den dagen gruer jeg meg til, samtidig som jeg gleder meg.  


Jeg har endelig fått kjøpt meg ny mac til skolestart, og har derfor store planer om å begynne å blogge jevnlig igjen. Jeg har også mange nye mål for dette skoleåret, og treningsøktene er planlagt! Dette blir så bra! Håper dere alle har hatt en fin sommerferie, men jeg tror jeg ikke er alene om at det er deilig å være tilbake :-)

Om meg

Karoline Sabrina Nilsen Stensrud

Jeg er en 19 år gammel jente fra Ski, som blogger om foto, tanker & følelser og ellers det som faller meg inn. Jeg tar bilder med Canon EOS 700D og iPhone 6s. Design av KVdesign, header laget av meg selv. Kontakt/sponsing henvendes til karolinestensrud@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no