KAROLINE SABRINA

www.karolinestensrud.blogg.no

JEG MISTET BROREN MIN 21.10.2016

4. Oktober 2016. Jeg får ikke puste. 

Værsåsnill, kjære gud, ikke ta han fra meg enda. Jeg trenger han, jeg trenger han så utrolig mye. Jeg kommer ikke til å klare å leve uten han. Du kan ta alt jeg eier, alt jeg har, men for guds skyld ikke ta han. Han er meg. Han er en del av meg som jeg ikke er klar til å gi slipp på. Det gjør så ubeskrivelig vondt, og hver tåre som renner fra ansiktet mitt skjærer i hjertet mitt. For jeg vet det er sånn det er blitt. At min beste venn, min lillebror, mitt alt, ikke er her lenger. 

Da jeg var 5 år gammel fikk jeg en lillebror. En skikkelig søt liten type som alle forelsket seg i. Men ikke av den typen du tenker. Vi kjøpte oss nemlig den søteste lille hundevalpen som akkurat passet i lomma til jakka til mamma når vi skulle lure med han inn i matbutikken. Jeg kan ærlig si at jeg ikke husker så mye av den dagen vi hentet han, annet enn at det var langt å kjøre da vi måtte hente han hele veien ut i nabolandet, og at han var verdens søteste lille dott. 

Årene gikk og enda han ikke ble stort større så forelsket venner og familie seg i han. Han var liksom familiens lillebror og passet alltid på når vi ble syke eller når jeg var lei meg om kveldene. Lå alltid i armkroken min når jeg sov, og var alltid den litt irriterende når han ikke hørte etter. Han var den som alltid fikk all oppmerksomhet på bursdager og når venner kom over. Han var så høyt elsket, det visste han.

Men så kom den dagen der han tok sin siste pust, fikk sin siste tannrens og logret med halen for siste gang. Det måtte bli i år, og det måtte skje akkurat i en periode jeg virkelig ikke trengte det. Jeg må ærlig si at jeg var i en periode jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. At jeg bare ville rømme vekk fra alt og alle og komme meg bort. For ja, kall meg dramatisk, men det gjør så ubeskrivelig vondt. 

Jeg har gruet meg noe jævlig til denne dagen. Dagen jeg må si at du ikke er her lenger. Dagen jeg må si til familie og venner at du ikke er her lenger og ta i mot trøst fordi det faktisk er virkelig. Jeg kunne ønske jeg ikke fikk meldinger der det står "kondolerer", eller "neimen så trist". Ikke for å være slem, men bare fordi jeg ikke vil at det skal være sant. Jeg husker på nyttårsaften i fjor, at jeg sto på mine knær og ba alt jeg hadde om at dette året ikke kom til å bli det året. At du klarte å holde ut minst et eller to år til. Bare det ikke ble dette året. Men sånn ble det ikke. 


Tenk at det går an å elske et dyr like mye som et menneske. At det går an å savne noen så utrolig mye og vite at han aldri kommer til å ligge i armkroken min, han kommer aldri til å tigge ved siden av stuebordet for mat, og han kommer aldri mer til å se meg inn i øynene og logre med den lille halen sin igjen. Aldri igjen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve med den tanken, for akkurat nå er det intet annet jeg vil mer. Men å se han lide så mye som han gjorde mot slutten var så utrolig hardt og vondt, enda han prøvde å skjule det. 

For jeg kommer aldri til å glemme deg. Etter 13 år er det som å miste en bror. Et familiemedlem. Og jeg tror selv om det går uker, måneder og år, kommer jeg til å savne deg så sinnsykt, sinnsykt mye. For nå gjør det bare innmari vondt. Det er som et hull i hjertet mitt som ingen kan fylle, og som bare gjør vondt. 

Det gjør så jævlig vondt. 

Om meg

Karoline Sabrina Nilsen Stensrud

Jeg er en 18 år gammel jente fra Ski, som blogger om foto, tanker & følelser og ellers det som faller meg inn. Jeg tar bilder med Canon EOS 700D og iPhone 6s. Design av KVdesgin, header laget av meg selv. Kontakt/sponsing henvendes til karolinestensrud@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no