hits

KAROLINE SABRINA

www.karolinestensrud.blogg.no

DET ER GREIT IKKE FLE SEG OKEI 21.06.2018

Livet mitt har vrt en berg-og dalbane de siste mnedene. Ny jobb, ny leilighet, ny tilvrelse. En spennende utfordring og noe nytt. Men ogs en tilpasning.

Jeg tror jeg aldri har sittet med s gode minner som jeg gjr n etter jeg har mtt nye mennesker, opplevd, erfart og sett mer. Det har vrt en velsignet periode av livet mitt, som jeg ikke angrer et sekund p, og som jeg med et smil om munnen ser tilbake p. Den nye jobben min krever mye av meg, og som manager i en bedrift er det mye jobb. Men det er gy. Jeg stortrives, og jeg koser meg hver dag jeg vkner og tenker det er en ny dag, men ogs en ny vakt. Det er en fantastisk flelse. Men samtidig s skjer det mye privat.

Det er ikke lenge til fr jeg fr ny samboer. Min venninne skal ta over plassen til en som betyr og betydde mye for meg, og det er en stor forandring i livet mitt, som kom fort, og som fr drastiske endringer. Jeg er bare meg lenger. Det er ikke en annen halvdel, det er bare meg. Disse endringene kom spass fort, at jeg tror ikke jeg helt har klart innse hva som foregr i livet mitt akkurat n. S her sitter jeg, etter en litt annerledes dag p jobb, og skriver dette, fordi jeg fler meg faktisk ikke helt greit. Det kan vre den sene nattetimen som utgjr forskjellen p humret mitt, ellers kan det vre at jeg har mye p hjertet som bare en blogg kan fikse. 

Det er litt teit av meg selv tenke slik, men noen ganger tenker jeg p hva som skal til for at folk skal legge merke til meg. M jeg slite? Skal jeg ha synlige plager? Eller kan jeg bare ha en drlig dag ogs har jeg noen som er der for meg? Hva skal til?

Og den tanken irriterer meg, for jeg synes det er egoistisk. Egoistisk tenke at jeg har det s drlig, nr jeg vet det er s mange som har det langt vrre. For her sitter jeg, i min egen leilighet, med fast jobb og tenker at dagen i dag ikke har vrt s veldig bra. Men s tenker jeg igjen, at hvis jeg fler det slik, s m det jo vre en grunn? Og det m vel lov til fle seg slik, fordi man simpelt ikke kan fle noe annet. 

I slike tider gjr jeg ikke annet en slenge inn et sent og teit blogg-innlegg, eller jobbe. For nr jeg er lei meg, s er det beste jeg vet fokusere p noe annet, og heller f all negativitet omgjort til noe positiv og produktivt. 

S dette var mine visdomsord for kvelden. For det er faktisk greit ikke ha det okey hele tiden. Det er lov, og snn er det. :-)

quote, aesthetic, and ok image

JEG MISTET BROREN MIN 21.10.2016

4. Oktober 2016. Jeg fr ikke puste. 

Vrssnill, kjre gud, ikke ta han fra meg enda. Jeg trenger han, jeg trenger han s utrolig mye. Jeg kommer ikke til klare leve uten han. Du kan ta alt jeg eier, alt jeg har, men for guds skyld ikke ta han. Han er meg. Han er en del av meg som jeg ikke er klar til gi slipp p. Det gjr s ubeskrivelig vondt, og hver tre som renner fra ansiktet mitt skjrer i hjertet mitt. For jeg vet det er snn det er blitt. At min beste venn, min lillebror, mitt alt, ikke er her lenger. 

Da jeg var 5 r gammel fikk jeg en lillebror. En skikkelig st liten type som alle forelsket seg i. Men ikke av den typen du tenker. Vi kjpte oss nemlig den steste lille hundevalpen som akkurat passet i lomma til jakka til mamma nr vi skulle lure med han inn i matbutikken. Jeg kan rlig si at jeg ikke husker s mye av den dagen vi hentet han, annet enn at det var langt kjre da vi mtte hente han hele veien ut i nabolandet, og at han var verdens steste lille dott. 

rene gikk og enda han ikke ble stort strre s forelsket venner og familie seg i han. Han var liksom familiens lillebror og passet alltid p nr vi ble syke eller nr jeg var lei meg om kveldene. L alltid i armkroken min nr jeg sov, og var alltid den litt irriterende nr han ikke hrte etter. Han var den som alltid fikk all oppmerksomhet p bursdager og nr venner kom over. Han var s hyt elsket, det visste han.

Men s kom den dagen der han tok sin siste pust, fikk sin siste tannrens og logret med halen for siste gang. Det mtte bli i r, og det mtte skje akkurat i en periode jeg virkelig ikke trengte det. Jeg m rlig si at jeg var i en periode jeg ikke visste hvor jeg skulle gjre av meg. At jeg bare ville rmme vekk fra alt og alle og komme meg bort. For ja, kall meg dramatisk, men det gjr s ubeskrivelig vondt. 

Jeg har gruet meg noe jvlig til denne dagen. Dagen jeg m si at du ikke er her lenger. Dagen jeg m si til familie og venner at du ikke er her lenger og ta i mot trst fordi det faktisk er virkelig. Jeg kunne nske jeg ikke fikk meldinger der det str "kondolerer", eller "neimen s trist". Ikke for vre slem, men bare fordi jeg ikke vil at det skal vre sant. Jeg husker p nyttrsaften i fjor, at jeg sto p mine knr og ba alt jeg hadde om at dette ret ikke kom til bli det ret. At du klarte holde ut minst et eller to r til. Bare det ikke ble dette ret. Men snn ble det ikke. 


Tenk at det gr an elske et dyr like mye som et menneske. At det gr an savne noen s utrolig mye og vite at han aldri kommer til ligge i armkroken min, han kommer aldri til tigge ved siden av stuebordet for mat, og han kommer aldri mer til se meg inn i ynene og logre med den lille halen sin igjen. Aldri igjen. Jeg skjnner ikke hvordan jeg skal klare leve med den tanken, for akkurat n er det intet annet jeg vil mer. Men se han lide s mye som han gjorde mot slutten var s utrolig hardt og vondt, enda han prvde skjule det. 

For jeg kommer aldri til glemme deg. Etter 13 r er det som miste en bror. Et familiemedlem. Og jeg tror selv om det gr uker, mneder og r, kommer jeg til savne deg s sinnsykt, sinnsykt mye. For n gjr det bare innmari vondt. Det er som et hull i hjertet mitt som ingen kan fylle, og som bare gjr vondt. 

Det gjr s jvlig vondt. 

Om meg

Karoline Sabrina Nilsen Stensrud

Jeg er en 19 r gammel jente som bor i Oslo, som blogger om foto, tanker & flelser og ellers det som faller meg inn. Kontakt/sponsing henvendes til karolinestensrud@hotmail.com

Sk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no